York Jazz festival

Musikk er en veldig viktig del av kulturen her. Musikk er selvfølgelig kulturelt alle steder, men jeg har alltid hatt inntrykk av at flere gjør mer ut av å være musikkinteresserte her. Min teori går ut på at småbyfølelsen og isolasjonen er så innprentet at ethvert besøk utenbys fra blir en stor begivenhet. Alle konserter jeg har vært på har blitt avrundet med et jublende publikum som gjør fullstendig skam på et gjennomsnittlig norsk publikum. Og siden artistene setter pris på det så kommer de gjerne tilbake, både for ekstranummer og nye turnéer. En veldig god sirkel med andre ord. Eller så er det bare slik at min omgangskrets her har vært flinke til å ta meg med på de rette konsertene.

Én time rett øst for Perth er et av mange små steder som heter York. Og der har de lagt en international jazz- og soulfestival. Sånt vil man jo gjerne dra på, særlig når vi har vunnet 2 billetter helgen i forveien. Men på et så lite sted finnes det ikke så mange steder å bo, og av opplagte grunner kunne vi heller ikke kjøre tilbake lørdag natt. Da er kjekt at Dan's far har en gård rett i nærheten. Med telt, bål, slackline og Jägermeister lå alt til rette for en flott helg.


Og gården er fet, for faren til Dan har kjøpt gården med det formål å gjøre den om til naturlig fauna igjen. Den har vært brukt til sauebeite tidligere, og nå planter de trær over hele tomten for at ting skal vende tilbake til slik det opprinnelig var. Alle må ha et prosjekt på sine eldre dager, og dette er hans. Noen spesielle trær som har overlevd beitet er blackboys. Eller grass-trees for de politisk korrekte. De vokser veeeeldig sakte, kun 1cm i året, og rundt på tomten er det mange av dem, noen opptil 4 meter høye. De er vistnok glade i skogbranner også.



Fredag kveld var vi 3 stykker som dro opp, fordi vi kunne. Lørdag var vi rundt 30. Et skikkelig aussie shed var basecamp. Etter at jeg panisk hadde fjernet et enormt edderkoppnett over inngangen, pent plassert i hodehøyde, bakte vi verdens fyldigste sjokolade/brownie-kake. Samtidig ble vi underholdt av kakkerlakker som drev med breakdance. De tok faktisk headspinns. Det var før vi skjønte at det var store biller som var svimle etter å ha prøvd å fly gjennom vinduet.

Utpå natten måtte jeg som vanlig bevege meg utpå dassen. Og her hadde de en skikkelig tradisjonell norsk utedo. Greit nok det. Med hodelykt fant jeg den i mørket. Og bestemte meg for at ikke faan om jeg skulle bruke den i løpet av helgen. Til og med min mage får tåle å vente til bedre tider, eller steder. Utedoen var okupert av rundt et dusin enorme etterkopper med nett spent opp som et laser alarm system rundt og gjennom det hele. Jeg lærte også at hodelykt ikke alltid er like genialt når alle insekter og kryp samtidig bestemmer seg for å suicidalt kaste seg mot ansiktet mitt. Det er lov å si at jeg er feig nå, for det syntes jeg selv. Og Shan og, så hun trasket ut for å undersøke. Men da hun kom blek tilbake var jeg litt mer fornøyd.


Utover lørdag formiddag piplet det inn med folk i forskjellig grader av edruhet. Noe skal man jo gjøre i baksetet på vei ut på landet. Jeg fant noen trær i skyggen å sette opp slacklinen i, til aussienes forundring, men de ble fort omvendt og frelst. Halleluja! Så nå er slackline en hit her nede og. Må bare finne en måte å promotere og selge de her, så har jeg en liten business igang. Så lenge finner skygge å ha den i da, glemmer fortsatt hvor fort sola tar her.

Selve konsertene var flotte. En dame som virklig imponerte meg var Elena Stone. Jeg gikk tilfeldigvis innom på vei fra dass og ble stående og høre på. Jeg ante ikke hvem hun var da, men hun sto helt alene på scenen og sang solo mens det var helt stille i salen. Det var en haug andre som spillte og, men den eneste som virklig gjaldt var Roy Ayres. Han var høydepunktet for festivalen, og de fleste der, og ikke minst for Emma. Hun er nok et av hans største fans, spesielt den kvelden. Det var bursdagen hennes og hun var i veldig godt humør. Så da vi sto der, alle 30, rett foran scenen, ser jeg plutselig en grønn hatt jeg kjenner igjen dukke opp i bakgrunnen på scenen. Uten at noen helt har fått med seg hvordan så har Shannon kommet seg opp på scenen og står og prater med Roy Ayres. Det hele er over på noen sekunder og jeg rekker såvidt å få skrudd på kameraet og tatt dette éne bildet før Happy Birthday kommer for full guffe. Happy Birthday og Poo Poo La La, Emmas ynglingssang. Et eller annet sted inni der var definitivt høydepunktet for helgen.

Roy Ayers

Shan på scenen med Roy Ayers

Etterpå var det tilbake til gården for alle mann. Det var noen få ansvarsbeviste sjåfører blandt oss som fikk alle trygt tilbake. Heldigvis, alternativet var å gå i 2.5 time. Tilbake igjen var det real festing, Jägermeister bål og promilleslacklining med hjelm.

Søndag var det en noe roligere forsamling som satt og pleiet seg i skyggen. 2kg bacon og pannekaker til frokost hjalp noe.

Les resten av York Jazz festival →

Å jogge seg vill

Igår kveld jogget jeg. Det har jeg ikke gjordt på 12 år. Og akkurat nå føles det som om det blir like lenge til neste gang. Det var litt blandete årsaker til at jeg fulgte det innfallet, men det kom nok hovedsaklig av at jeg hadde sittet inne hele dagen og følte for litt kjapp fysisk aktivitet. Siden jeg kjører bil overalt, ikke har sykkel, og gåing er en sær sport her nede, så forsvinner de vanlige formene for aktivitet kjapt. Lurer på hvor feite folk er her om en generasjon eller to. Så jeg gravde i kleshaugen og fant noen klær jeg mente var passelige å løpe rundt i. Sandaler var de beste løpeskoene jeg hadde. Det var det eller skatesko. iPoden var også på plass, så løp jeg ut. Uten telefon og uten husnøkler. Jeg skulle bare en liten tur ned til innsjøen rett rundt svingen her.

Innsjøen rett rundt svingen her er stor. Og den er mange innsjøer. Og stier, skog, myr og parker i lange baner. Nok til at jeg ikke var interessert i løpe rundt hele. Så jeg var lur og svingte av til høyre, for der er det en mye mindre innsjø, og den kan jeg kanskje klare å løpe rundt. Men da jeg kom til den og så over på andre siden skjønte jeg at den også var for stor til å løpe rundt. Og jeg syntes jeg hadde løpt nok. Så jeg kuttet til høyre for å bevege meg i sirkel hjemover igjen.

Hele veien var det utrolig fint landskap jeg beveget meg gjennom. Små stier som såvidt hevet seg over våt myr med gamle trær som knyttet seg sammen rett over hodet mitt, og våren gjorde sitt og, med blomster og mye rare fugler jeg aldri har sett før. Først skremte jeg fuglene, så skremte de meg. Eneste fuglene jeg kjente igjen var svaner, bortsett fra at her er svanene svarte!
Innimellom kom jeg ut på store gressletter, og da kuttet jeg av stien og løp i mykt gress. Innimellom sto det små lave skilt på gresset, og da jeg endelig leste hva som sto på de sluttet jeg straks å løpe i gresset. "Tigersnakes in grass".
Heldigvis er de kun farlige én gang i året, når de parrer seg. Selvfølgelig er dette den éne gangen i året. Og de er dødlige for mennesker. Det har heldigvis blitt utviklet motgift nå, men da er det sikkert en fordel å ha telefon så man kan ringe etter hjelp. (Jeg finner ut alt dette på Wikipedia akkurat nå, jeg er veldig glad jeg ikke viste dette da jeg løp i sandalene mine i skumringen igår.) Åja, så blir de opptil 2 meter lange.

Men bortsett fra slangene som jeg ikke så noe til, så var det utrolig vakkert. Men jeg skjønte etterhvert at jeg nok ikke var på rett spor. Jeg kom meg ut på en vei og begynnte å se etter skilt som kunne fortelle meg hvor jeg var, og etter en stund fikk jeg mistanke om at jo, faktisk, jeg var på vei rundt sjøen jeg nettopp ikke ville rundt. Etter litt til fant jeg endelig et kart over området. Og selvfølgelig hadde jeg havnet helt på motsatt side av hele parken. Motsatt side av hjem altså. Og det begynnte å bli mørkt. Og Shannon var sikkert kommet hjem. Jeg var egentlig ganske lei av all løpingen nå, men hadde igrunn ikke så mye valg. Så jeg bestemte meg for å bli ferdig med det og komme meg hjemover. Nå ble det slutt på skog, og jeg løp på åpne sletter langs små sjøer og kanaler. Skumringen gjorde også at dyrelivet gikk amok, og jeg måtte sikk-sakke mellom enda flere fugler jeg ikke viste hva var. Himmelen dro på med fargeshow, og det regnet flere steder rundt meg.

Alle bildene er fra flickr.

Og så kom fluene, knotten, myggen og alt annet smått jeg ikke vet hva var. Det ble så tett at jeg ikke kunne holde hodet oppreist uten å få tettet luftveiene med insekter. Det var som å løpe i regnvær, men uten å bli våt. Så jeg fortsatte med nakken bøyd og utsikt til beina mine. De stakkars beina mine. Sliten ble jeg ikke, men jeg fikk utrolig vondt i lår og legger. Jeg prøvde å gå litt, men det gikk så sakte, og jeg ville hjem, så jeg løp videre. Jeg fikk sett utrolige mye fine, og ikke fullt så fine, hus på veien rundt og. Hadde vært digg med have rett ut mot en kjempepark som det her.

Og endelig kom jeg tilbake på kjente trakter, jeg svingte av fra parken og løp opp bilveien jeg hadde startet på én time tidligere. Og akkurat da kom Shannon kjørende forbi. Det var ikke et øyeblikks tvil om at jeg skulle sitte på de siste 300 meterne hjem.

Etter en etterlengtet dusj ble jeg servert hjemmelaget asiatisk inspirert suppe med råvarer fra hagen. Lykke.


View Larger Map

Les resten av Å jogge seg vill →

Hva er RSS?

Dette har ikke så mye med Australia å gjøre, men jeg liker så godt å hjelpe folk. Så idag skal vi lære om RSS. RSS gjør det mye enklere å surfe på nett, som f.eks. denne siden her. En annen har allerede forklart det mye bedre enn meg, og lagt det ut på YouTube. Så herved presenterer jeg RSS by YouTube:

Les resten av Hva er RSS? →

Sandstrand og park

Første sommerdag, det er hvertfall det man kaller slike dager i Norge. Eller kanskje bare sommer holder. Det tippet over 30 grader idag, mens det fortsatt er 1,5 måned til sommeren her. Så det er vist vår. Vår, og solfaktor 30. Veldig vansklig å innfinne seg med for en nordmann. Det står skrevet i DNA'et mitt: "Ved fint vær dropp alt annet og gå ut og nyt livet". Så det har jeg altså gjordt idag. Det er bare en liten hake. Dette er bare begynnelsen, det kommer til å være slik i de neste 5 månedene. Vanntemperaturen står ikke helt i stil med resten, men det er lunkent nok til at jeg kan leke i bølgene en god stund.


Siden jeg ikke er den eneste på 'ferie' så fikk jeg leke med noen gamle kjente idag, og etter å kastet frisbee langt til høyre, venstre, bak og foran de andre gikk det sakte opp for meg. Jeg kaster feil. Det er veldig stort for meg, for nå har jeg lært å sende en sendeplate dit jeg ønsker den. Det neste blir vel at jeg får ballfølelse og.

Etter å ha tilbrakt en stund på én strand beveget vi oss et stykke oppover kysten, til en annen strand. Forskjellen her var at vi nå satt i en park istedenfor på sand. Og vi hadde blitt flere. Og jeg hadde med slakk line. Da fikk jeg rare blikk og kommentarer, for det er ikke like utbredt her som i Oslos sommerparker. Om det er noen andre så er det nok andre nordmenn med sære interesser.



Og det var dagen min. Sandstrand og park.

Da vi piknikket hadde vi en morsom lek, den het La-oss-prøve-å-holde-oss-i-skyggen. Vi hadde ett lite tre med nok skygge, men denne solen drev og flyttet rundt på seg hele tiden, så vi måtte støtt og stadig flytte på mat, pledd, pålegg, mobiltelefoner og annet rask. Og nå er jeg så varm at jeg lurer på hva i all verden poenget med dyne kan være. Hvordan skal dette gå når det virklig blir sommer?

Les resten av Sandstrand og park →

Bilder fra børjan

Da fikk jeg også lov å laste opp bilder fra reisen ned og Perth. Er det ok om jeg bare legger det ved som et slideshow nå?

Les resten av Bilder fra børjan →

Bilder!

Ser ut som jeg endelig har klart å laste opp et par bilder. Desverre kun fra Norge hittil. Det går alt for treigt her, så dette var mer enn test for å se om det går idet hele tatt. Siden det er litt tilfeldige bilder her, så kan jeg jo begynne med å vise hvordan jeg så ut sånn ca. sjuende klasse, til glede for alle.

Her er noen høstbilder fra Oslo før jeg dro. Og det har kommet med noen eldre høstbilder og ser det ut til, fra både ifjor og forfjor. Men det gjør ikke noe. Hvis du vil ha direkte tilgang til alle godsakene så gå hit til flickr siden min.



Og her er noen siste bilder fra leiligheten som nå er i ferd med å forsvinne ut av hendene mine.

Les resten av Bilder! →

Helg

Lørdag dro vi ut og klatret sammen noen venner, og tilfeldige andre. Det var utrolig deilig å være ute hele dagen, det er verdt å komme seg opp tidlig til en forandring. Men selvfølgelig ikke så tidlig som jeg optimistisk tenkte da jeg satte på vekkerklokken kvelden før. Og det var kjempebra. For på veien ut hørte vi på radio, og vant 2 billetter til en jazzfestival i York vi uansett skulle kjøpe billetter til. Og den er allerede nå til helgen. Da var det stor glede i bilen. For vi måtte selvfølgelig kjøre bil for å finne noe fjellvegger her. Det er mer steinutspring i en ås. Området heter da også orginalt nok "hills". Det var godt å sitte ute i bushen og være borte fra byen, selv om byen her faktisk er ganske så grønn. Vi bor nært et stort våtmarksområde, så det er mye fugleliv her og. Jeg og Shan satt en god stund og sikret fra toppen, med solbrent nese som resultat.

Etterpå kjørte vi et godt stykke nord-øst til utkanten av bebygget Perth for å låne et par bøker av en jeg fikk kontakt med via en oppslagstavle på internett. Jeg vil lære litt, nei - mye, mer koding før dette seminaret jeg skal på om 3 uker, men de bøkene jeg vil ha bruker lang tid på å komme i posten, så jeg har fått låne noen i mellomtiden. Dette har jeg sikkert nevnt før, men nå har jeg da lånt de, og blitt kjent med en lokal web-høvding. En kjekk kontakt å ha med seg videre. Han er bl.a. med å arrangere seminaret. Hele kjøreturen ble på nesten 150 km. uten å kjøre ut av Perth egentlig. Så stor er byen her. Kjekt med bil.

Etter en lang dag var det deilig å kollapse foran tv'n hjemme. Men det var lørdag kveld og vi hadde lovet oss selv bort i bursdag på samme puben jeg var på igår. Så jeg var nykter sjåfør igjen, og vi tok en liten tur. Og jammen fikk jeg ikke sett en burnout til! På nøyaktig samme stedet. Fredag så jeg min aller første, og så fikk jeg to på to dager. Fasinerende. Det er selvfølgelig en helt idiotisk greie, men som er en del av kulturen her. Når alle kjører bil fra de er 17, og en vanlig bil har en V8 motor, da blir alle rånere. Her er en skikkelig burnout. Husk å bytte til vinterdekk når du er ferdig:


Søndag fikk Shannon endelig sin lenge etterlengtede morgensøvn. Men alikevel var hun oppe før meg. Jeg somlet unna en time eller mer før frokost med å bestille billetter til disse workshoppene jeg har bestemt meg for å gå på. Så dro vi avgårde til Scarborough beach for å hygge oss med en brunch, kikke på boligannonser og dyppe tærne i sjøen. Jeg glemte badebuksene.

Og enda en burnout. Hva er det som skjer? Det er tre på rad. Fortsetter det slik må jeg snart prøve selv.

Idag var det mandag, og det betyr at jeg skal få krysset av ting fra lista. Starta dagen kjekt med å gå gjennom hele visumsøknaden. 97 sære spørsmål med særere underpunkter som skulle fylles ut med høy presisjon krevde sin tid. Så var klokka plutselig 2.

"In which countries have you lived for 12 months (in total) or more during the last 10 years?"

Ikke akkurat noe jeg går rundt og har full oversikt over, så jeg tippa på at jeg ikke har vært sammenlagt over 1 år noen andre steder enn Australia. Og Norge da. Burde vel få med det på søknaden og.

Også skylder jeg på Internett. Ikke fordi jeg satt foran datan når jeg ikke skulle, så det så! Men fordi det bare tok meg 10 dager å bruke opp internettkvoten min for denne måneden. De har Telenors våte drøm her, vi betaler ikke bare for hastighet, men også får mengde data vi bruker. Siden det ikke finnes noen vei utenom må jeg selvfølgelig oppgradere, men det er avhengig av at jeg forstår leverandørenes doublespeech matriser som utgir seg får å være pris og tilbud. De skarpeste har vel nå tenkt at hey - jeg skriver jo på nett nå. Jepp, stemmer det. Nett med hastigheter anno sent 90-tall. Som betyr at det. Går. Treeeeeeeeeeiiiiiiigt.

Det ble tid til mer klatring og, innendørs idag. Startet lett og gjorde alle grad 15 rutene. Jeg prøver ikke oversette til norske graderinger fordi de sammenligningene som finnes aldri viser det samme to ganger. Skalaen her går fra ca. 10 til ca. 30, og jeg ligger mellom 15 og 19. Om noe så tipper fingerfølelsen at det tilsvarer 4 til 5, kanskje 5+.

Til alle som etterspør bilder - jeg beklager. Jeg har støtt på litt problemer med harddisken min, og bruker Shan's maskin til alt, som igjen har full harddisk. Så snart jeg har egen maskin oppe og går skal det bli bildebonanza her! Dere tror vel ikke at jeg egentlig ikke er her, men bare skriver skit?

Les resten av Helg →

Getting things done?

For en gangs skyld var jeg fast bestemt på å gjennomføre en produktiv dag idag. For å være sikker på det gikk jeg ikke i nærheten av datamaskinen om morgenen. Den har en tendens til å stjele en time eller to hver gang jeg åpner Firefox. Istedenfor var jeg flink gutt og leste lokalnyhetene i avisen mens jeg spiste Vegemate'n min til frokost. Vegemate er Australias svar på brunost. Alle herfra er oppvokst med og elsker den, mens utlendinger hater den. I mangel av brunost har jeg sakte men sikkert tilvendt meg denne kulinariske spesialiteten.

Punkt én på dagsplanen var å komme meg avgårde til postkontoret. Det burde jo ikke være så krevende, men siden jeg ikke har klart det igår, så er det faktisk det. Jeg skylder på at denne millionbyen egentlig er en forvokst landsby, derfor stenger alt urovekkende tidlig. Etter å forhørt meg litt har jeg funnet ut at ingen faktisk handler eller gjør ærender på ukedager, hvertfall ingen i vanlig 9-5 jobb, siden alt annet også stenger 5. Samtidig frarådes jeg på det sterkeste å gå på Ikea på en lørdag, de har vistnok ekteskapsrådgivere sirkulerende på parkeringsplassen. De burde hvertfall ha det.

Men på postkontoret kom jeg meg nå. Med skateboard som transportmiddel. Det slo meg som at det sikkert ikke er så mange som pleier å skate med salgspapirer på leilighetene sine. Den har vi nemlig endelig klart å selge! Eller Kristin har klart det, det er jo hun som er i Norge nå, ikke jeg. Vi hadde et siste forsøk på visning nå i helgen, med null interesserte på søndag, men på mandag fikk vi jackpotten. Og jeg syntes det var nesten bortkastet å gidde å ha flere visninger på dette tidspunktet. Alt går jo bare nedover og nedover. Jeg var innstillt på at det ble utleie i et år eller to fremover, mens vi tvinner tommeltotter og håper at ikke alt raser videre nedover. Men nå er det hvertfall ett stykk veldig beroliget familie hjemme. Og jeg må innrømme at jeg tok en liten dans på stuen her også. Prisen var det vi kan kalle akseptabel i forhold til hva media og bedrevitere har fortalt at vi skal forvente.

Etter vellykket avlevering på postkontoret tok jeg nok en tur innom den lokale sykkelbutikken, og har konkludert med at det bør nok bli et fornuftig kjøp i første omgang, så får vi heller se an økonomien og slike kjedelige ting etterhvert. Nå nærmet det seg også veldig lunsjtid, så jeg trillet hjem, fortsatt på skateboard, for å prøve å lage en litt spennende lunsj til Shannon som skulle komme hjem på lunsj idag. Nå kan det jo diskuteres hvor spennende loff med baked beans, egg og skinke er, men det var nå hvertfall varm mat inntatt ute i solen. I min gode få-ting-gjordt ånd ble jeg med henne til kontoret for å låne bilen videre til byen. Jeg er nemlig på bokjakt om dagen. Men først en kaffe for jeg var fortsatt litt morgentrøtt, og de har en fantastisk god kaffe på kontoret hennes. Det, og jeg fant ikke kaffedingsen hjemme.

Mens jeg nøt kaffen og benyttet meg av den noe tvilsomme datakraften deres tikket det plutselig inn en business lunsj innbydelse som jeg var nødt å si ja til. Den startet klokken 3 og varte ut dagen, og satte en effektiv stopper for alle mine videre flotte forsetter for dagen. Siden dette er en meget spesiell business lunsj gjør ikke det så mye. Det er noen av gutta her som har kommet opp med den geniale planen å møtes en fredag ettermiddag iblandt under påskudd av at det er business as usual. Dermed går det greit å forlate kontoret tidlig en fredag, og man får treffes for et par pils med venner man kanskje burde se litt oftere. Det var hvertfall første gang jeg så de fleste siden forrige gang jeg var her nede. Men det er ikke bare øl! Det er veldig gjennomført, antrekket skal helst være dress, hvertfall skjorte. Hvert møte har en agenda som skal følges opp, det er ordstyrer, møteleder og det blir skrevet minutter. Minutter? Heter det det på norsk og? Minutes på engelsk. Så mye har jeg vært i møter før. *himle med øynene* At det tilfeligvis står ting som arrangere poker- og whiskykveld og drikke Jägermeister oftere på agendaen gjør det ikke til noe dårligere agenda.

Da møtet var over trakk vi oss tilbake til verandaen til Jules/JZ/Julz/Julsie etter å ha plukket opp en kasse øl på veien. Som den fornuftige norske sjåføren så holdt jeg meg til et par lettøl. Alkoholfritt øl tror jeg ikke finnes her. Jeg har også spurt uten å finne noe.

Bokjakten jeg nevnte tidligere ble sparket igang av en post som plutselig dukket opp på RSS leseren min igår kveld. Neste måned skal jeg nemlig på web konferense her i byen, noe jeg gleder meg til. Og det viser seg at det skal være et par workshops i den sammenheng, bl.a. en med det vellydende navnet Frontiers of JavaScript. Men det krever en litt bedre forståelse av JavaScript enn den jeg har. Heldigvis er en av bøkene jeg bestillte tidligere denne uken perfekt i den sammenheng. Desverre blir den ikke levert før dagen før konferansen. Så jeg har hatt en liten ringerunde til bokhandlere i byen, og løpt innom et par i håp om å oppdrive den samme eller en tilsvarende bok om emnet, men uten hell. Og da gjør jeg som jeg alltid gjør når jeg ikke finner løsningen på noe. Jeg spør internett. Og jammen fikk jeg ikke svar med en gang og.


Se større kart på egen side

Så imorgen skal jeg kjøre til en suburb i utkanten av Perth og få låne to bøker av site administratoren for det største forumet for web relaterte ting i Perth. Jeg føler på meg at det kan være en veldig fin kontakt å ha senere og. Skal definitivt huske å spandere øl på han.

Imorgen skal det klatres igjen, denne gang ute. Min første uteklatring i Australia. Siden vi har solen og varmen å ta i betraktning så er det utelukket å klatre på ettermiddagen. Det jeg prøver å si er at jeg må stå opp ondsinnet tidlig på en lørdag for å kjøre ut av by- og suburban hell får å finne en vegg å henge i noen timer. God natt.

Les resten av Getting things done? →

Første surf

Jeg har hatt en veldig begivenhetsrik dag idag. Og etter forespørsel har jeg også fått dokumentert litt med bilder også. (red: det kommer senere) Internet er vist multimedialt, så jeg får bidra litt jeg og. Startet dagen med å stå opp fantastisk tidlig. Dvs. sammen med resten av huset som skulle på jobb. Lagde en kjapp frokost til Shan og kjørte henne til jobb siden vekkerklokken hadde blitt snoozed litt for lenge. Ok, én time for lenge.

Så følte jeg et sterkt behov for faglitteratur, da gikk det med en time med shopping på Amazon. Har bestillt Getting Things Done, JavaScript for beginners og Learning jQuery (linker til Amazon). Men selv med mellomrask shipping så kan jeg ikke regne med å få bøkene før i november. Stønn. Heldigvis fortalte Dan meg senere at det er en enorm bokhandel i sentrum hvor man ved å ha medlemskap, som er gratis, får 30% rabatt. Kombinert med en lavere dollarkurs høres dette veldig lovende ut. Neste gang.

Etter shoppingrunden min dro jeg til stranda for å surfe. Men det er ikke bare å dra ut. Jeg måtte ha utstyret i orden, og når det er år siden sist, så tar det tid uansett hvor få ting man skal tenke på. Våtdrakt. hm. hvor er den? Å ja, selvfølgelig i baggen med alt annet. Surfbrettet jeg kjøpte her da jeg studerte, som har blitt med tilbake til Norge, ligget urørt på loftet, så blitt transportert tilbake hit igjen, trengte et ferskt lag med voks. Og solkrem til meg. Veldig viktig med solkrem her. Jeg stoler ikke på solen her i det hele tatt, eller kanskje, jeg stoler ikke på huden min. Så det var to lag med faktor 30 i hele ansiktet, hals, nakke og ører. Smart å få med detaljene, det har jeg lært av erfaring. Ligge og duppe med hodet i vannskorpen i et par timer midt på dagen her nede gjør det til en nødvendighet.

For surfeinteresserte så var det 1-2 fot swell, offshore (fralandsvind, som er best for bra bølger), og perfekt for en rusten Eystein. Og jeg var ganske fornøyd med det hele. Det føltes bra rart å komme ned alene på stranden, det er skoleferie nå, så var en del kids i vannet. Og de er helt overlegne mitt nivå hvertfall. Og siden jeg kjører bil og er alene må jeg låse alt inn i bilen og gjemme nøklene på et "lurt" sted. På en sandstrand. Ikke så enkelt som en skulle håpe. Men noe 25 cm høyt buskas gjorde nytten, og jeg klarte å finne igjen samme stedet da jeg krabbet ut av havet 1,5 time senere.

Jeg var veldig takknemmlig for å slippe de største utfordringene idag, som gjerne gjør det utrivlig for en nybegynner i vannet. Ingen rips eller sterke strømmer, ingen plutselige kjempebølger som kræsjer over deg og sender gjennom en sentrifuge mens du lurer på hvor langt fra hodet brettet er. Men nok liv og røre til at jeg ble påminnet om at vannet lever sitt eget liv og det er noen forholdsregler som er lurer og følge. Naturlig del av oppveksten for en australier - nytt for meg. Finn et fast punkt på land å holde øye med, så merker jeg om strømmen driver meg oppover eller nedover stranden. Der vannet er lyst eller brunt, dvs. fullt av sand som virvler opp, er det grunnere. Det er også der bølgene bryter lettere. Beskytt hodet med armene når jeg er under vann så jeg ikke dunker det i brettet eller bunn. Bunn er i dette tilfellet sand, så brettet er den største bekymringen. I det hele tatt veldig forskjellig fra å skli ned en fjellside. Bakken rører rundt på seg hele tiden, og står aldri stille når jeg prøver å reise meg opp. Her hjelper det veldig å ha et stort brett, det er tross alt lettere å reise seg opp i en båt enn på en pinne.

Da jeg etterhvert følte jeg at jeg brukte litt for mye tid med å sloss mot vannet så jeg at offshore hadde snudd og blitt onshore, og at havet så mer ut som et steinras enn et teppe med litt folder i. Det er typisk et lurt tidspunkt å gi seg på, så jeg prøvde litt til før jeg ga meg. Etter en elegant dans på parkeringsplassen å få av meg våtdrakten dro jeg innom en sykkelbutikk. Jeg trenger et ikke-bensindrevet transportmiddel her, og Perth er stor og flat, så sykkel er fint. Men hva slags? Offroadsykkel er meningsløst, veldig mange bruker landeveisracer, men de har også mye cruisere her. Hjertet sier cruiser, fornuften sier en lett rask hybrid. Ikke noe kjøp har blitt gjordt enda, og jeg er mer usikker enn en hobby-alkoholiker på julebord.

Hjemme igjen fikk jeg endelig gitt meg i kast med montering av Ikea-skuffene Shan har investert i for meg. Siden jeg skal bo her mer enn et par måneder trenger jeg ikke leve ut av bagen. Men Ikea tar tid, så for øyeblikket er prosjektet kun 2/3 fullført. Det måtte settes på pause siden vi hadde Georgina og Chris på middag her. Georgina, eller George som det blir med tradisjonell Australsk forkortelse, er en barndomsvenninne av Shan, og Chris er hennes utvalgte. En franskmann som forlot Frankrike for 14 år siden, og aldri har sett tilbake. Maten var risotto med gresskar, hvitvin, og sopp som hovedingredienser, med spinatsalat med cherrytomater ved siden av. Og drikke var rødvin. Jeg er nå stappmett siden jeg måtte forsyne meg en ekstra gang etter at jeg allerede var mett siden det var så godt, og så hadde vi fått tak i soya-sjokoladeis til dessert, så jeg kunne endelig spise is igjen. Og da ble jeg jo enda mettere.

Nå har jeg trillet i seng rablet ned alt dette, så det er best jeg poster det før batteriet på laptoppen går ut. Veldig lurt å jobbe mot batteriet, for da må jeg være mye mer produktiv. Men desverre ingen bilder enda, de er fortsatt på kameraet, lover å legge de til snart.

Stats på surfestash:

• hel våtdrakt 3mm/2mm
• miniMal surfbrett 7'8"
• ukjent/ugjenkjennelig voks, med masse sand

Les resten av Første surf →

Tidlige inntrykk

Det tok sin tid å komme seg over jetlag. Første dagen våknet vi riktignok opp klokka 10.30 om morgenen, ikke så værst syntes jeg. Men så var jo det norsk tid, og da var det jo plutslig middagstid alikevel. Men 13 timers søvn er på sin plass etter å vært stuet inn på et fly i over et døgn. Det har gått litt bedre etter det. Så første dagen min i Australia var jeg ikke ute av huset engang! Dag 2 kom jeg meg hvertfall ut i hagen. Den er veldig anderledes en norske hager, skal få tatt litt bilder etterhvert. Huset er også anderledes. De er ikke så nøye på isolasjon og dobble glass i vinduer og sånt her, så det er kaldt inne når det er kaldt ute, og omvendt. Mye rare romløsninger, små vinduer så man sitter inne i mørket når verdens største himmel med sol er utenfor. Så hver morgen er rutinen å først trekke fra det som finnes av persienner så det føles som dagtid hvertfall. Jeg tror grunnen til de små vinduene er en eller annen lov om at bare en liten andel av husveggene kan være vinduer for at de skal spare på strøm på oppvarming og aircondition. De har vel ikke hørt om dobble glass. Veggene her lekker nok til at det meste av insekter kommer seg inn hvertfall, men det er greit, for da kan edderkoppene fange myggen og fluene som kommer når det blir varmere.

Jeg har lært meg å ikke være redd for disse dyrene, bor nemlig med noen langt over gjennomsnittet naturfagsinteresserte folk. Der vanlige Australiere har lært at de tramper i bakken får å skremme slanger når de går i bushen, så lister Dan seg i håp om å finne noen han kan ta med hjem. Kjeledyret er en Lenny, en firfirsle eller øgle. Jeg bør vel lære meg den norske beskrivelsen. Et veldig rolig og hyggelig husdyr forøvrig. Så bør jeg vel også lære hvilke edderkopper som ser farlige ut, og hvilke som faktisk er farlige. Hvor farlig en edderkopp er regnes ikke ut ifra hvorvidt den dreper deg eller ikke, men hvor fort og smertefullt du eventuellt dør av et bitt. Som igjen er relativt i forhold til hvor langt fra nærmeste lege du befinner deg. Nå er ikke det så skummelt som det høres ut, for jeg har ikke hørt om noen som har omkommet enda. Man lærer litt andre ting som barn her enn hjemme. Istedenfor "ikke spis gul snø" så er det "ikke sett deg på do uten å fjerne skorpionen under setet".

Mmmm nå kom Shannon hjemom på lunsjpause. Jeg lagde pasta med grønnsaker til som vi spiste ute i hagen. Utrolig deilig å sitte ute og kjenne solen varme kroppen, når alt jeg ser på twitter-feeden min er at alle i Norge finner frem vinterjakker og klager over en mørk, kald oktober.

Hagen vår er forøvrig full av halvlangt buskas, og stor nok til at jeg ikke er helt sikker på hva som befinner seg bakerst i den. Den har noen trær og, men de er så langt fra hverandre at det blir i drøyeste laget å sette opp en slakkline mellom de. Jeg leter fortsatt etter alternativer. Gressplen er en annen kuriositet her nede foresten. En velstellt grønn plen er et tegn på velferd og overforbruk. De elsker grønne plener her nede, en arv fra det britiske aristokratiet, bare så synd at mykt europeisk gress gror særdeles dårlig i sand. Og sand er alt du finner her. Stikk en spade i bakken hvor som helst i denne byen, og du har en sandkasse. Da går det med veldig mye vann for holde plenen grønn, og veldig mye vann har de hvertfall ikke her. Hver sommer er det vannmangel, og man sparer på vann så godt man kan. Skal man først vaske bilen gjør man lurt i gjøre det på plenen, så vannet ikke bare renner bort. Men man vasker ikke bilen særlig ofte uansett.

Nå som det er vår her så blomstrer det overalt, noe jeg ikke har lagt merke til tidligere år. Årstidene er litt mer diskre med å skifte her enn hjemme, så jeg må følge litt mer nøye med. Før hadde jeg inntrykk av at alt som ikke var regn i juni-juli-august var som sommer å regne. Og at media utbasunerer "I dag begynner sommeren" på en bestemt dato hvert år bidrar til kontrastene hjemmefra. Men her er altså våren den frodige tiden, det blomstrer og det er grønt overalt. Og blomstene er veldig anderledes med andre farger selvfølgelig, og at det i det hele tatt finnes andre farger enn et brunsvidd landskap er ganske utrolig. Hagen vår er full av blomster og liv nå, mens til sommeren ligner den mer på en ørken. Akkurat det passer Lenny veldig godt, for da får han lov å løpe omkring litt ute og så slipper han å fryse så fælt.

Nå ser jeg at denne kladden har ligget på maskinen min en stund, uten at jeg får somlet meg til å avslutte den på skikkelig vis, så jeg tar liksågodt og publiserer den som den er. Særlig når jeg allerede har begynnt på nye skriverier. Hva slags ord synes du passer best til disse små publikasjonene? En post? Artikkel? Et kort velbeskrivende ord på norsk ville vært fint å ha. Jeg er tydligvis alt for vant med at interwebben er på engelsk.

Les resten av Tidlige inntrykk →

R&R

I dag har vært en flott R&R dag, eller Rest and Recreation som jeg akkurat måtte spørre Jerry om. Det er fdortsatt like håpløst å vekke meg om morgenen, og jeg var veldig glad da Shannon endelig sto opp etter å ha snoozed vekkerklokken i 1 time. Ikke glad for å få henne ut av sengen, men fordi hun kom tilbake med en god kopp te litt senere. Da ble det litt lettere å stå opp.

Planene for dagen innebar hobbyshow med Jerry, dyrehage, og besøk på det lokale sportssenteret. Mengder med enorme regndråper som hamret mot vinduene, kombinert med min jetlag (ja, jeg skylder fortsatt på den) gjorde at vi kuttet litt ned på timeplanen. Så vi ruslet, eller, kjørte bil, siden det er det man gjør her, til sportssenteret - Albany Leisure & Aquatic Centre. De som kanskje ikke har hatt så mye kontakt med meg det siste året vil sikkert ikke tro meg, men jeg har faktisk begynnt å trene, på treningssentre.

Jeg var litt spent på hvordan det skulle være, siden jeg aldri har vært på noe treningssenter i Australia før, og min eneste erfaring hjemmefra er Elixia. Jeg var redd jeg måtte slåss mot en gjeng Aussie blokes dekket i olje, men det var kun meg, Shannon og en og annen eldre dame som gikk i bedaglig tempo på tredemøllene. Med andre ord - det var kjempeflott! Jeg har vært veldig rastløs siden jeg dro fra Norge, siden jeg ikke fikk tid til å trene de siste 2 ukene. Noe som stort sett har gått utover Shannon i form av diverse barnslige påfunn fra min side.

Så jeg overdrev selvfølgelig da jeg kom inn, og gjorde alle øvelsene litt for mye, og nå er jeg støl over det hele. Treningsrommet var bedre enn en hvilken som helst gym i Oslo, på tre sider var det enorme vinduer ut mot relativt åpen natur hvor været skiftet mellom sinnsyke regnbyger og sol. Som navnet tilsier, så var det også svømmebasseng der, men enda bedre, det var en enorm jacuzzi/boblebad/spa der. Der lå jeg til jeg følte at jeg kom til å sovne og drukne om jeg ble noe lenger. Da var det greit å avslutte med vannsklie. Jeg har mistanke om at jeg var litt overdimensjonert for den. I køen opp raget jeg såpass over de andre barna der at flere gikk under armen min uten at jeg merket det. Fikk også sett min første store hårete edderkopp på gelenderet. Heldigvis gjorde den ikke noe skumlere enn å plutslig forsvinne. Pga. litt amerikanske tilstander så måtte vi pent ake én og én ned. Ikke lov å gjøre alt som var morsomt. Så jeg tenkte at litt fart kunne jeg da i det minste unne meg. Og det fikk jeg. Nok til at jeg snurret opp i taket i røret og landet på maven i siste sving. Veldig gøy!

En annen observasjon er at i Australia viser man seg ikke naken. Ikke engang i garderoben på en svømmehall. Veldig uvandt for en skandinav har jeg funnet ut. Dusjene er lukket inn i hvert sitt avlukke så ingen skal støtes av min nakenhet. Det gjorde også at det tok meg litt tid å lokalisere dusjen. Det var jo bare dasser overalt…

Etterpå gikk turen innom en bottleshop hvor vi plukket med oss en dunk vin og litt øl til middagen, før vi tok turen til en kafé Shannon gjerne ville vise meg. Der har de den beste kaffen, kakene, og crossaintene jeg har spist på en stund.

Advarsel: Lang klage følger.
Desverre bladde vi litt i bunken med magasiner de hadde liggende, og fant en artikkel om et luksus resort de har satt opp på den mest idylliske stranden i hele verden. En laaaang folketom kritthvit silkefin sandstrand kun omringet av bush. Den typen sted du vil gifte deg. Og det hele er omringet av nasjonalpark.

Bildet tilhører ianw49 på flickr.

Nå viser det seg at korrupsjon står sterkere enn nasjonale verdier, her som alle andre steder. Så noen idioter av eiendomsutviklere har bygd en betongkloss midt oppi for folk som vil "bort fra det hele, og som er opptatt av grønne verdier". Blææææhrg, jeg kjenner smaken av spy bakerst i munnen bare ved å skrive dette. Til og med websiden deres er en irriterende, lagd i Flash, men selvfølgelig uten grunn. Det er under tvil at jeg linker de: crappy spa retreat. Bare 100.000 kr for 2 netter, eller 7.4 millioner for en to-roms med hybelkjøkken.
Og for sikkerhets skyld er det ulovlig å campe eller telte på noen som helst måte noe som helst sted i nærheten av hele stranden.

Klaging slutt.

Hjemme igjen spratt jeg en øl og åpnet laptoppen for å endelig å begynne å skrive nettopp dette. Dette er faktisk første innlegget jeg skriver, så jeg må jobbe meg litt bakover for resten av uken. Vi fikk Doug og UJ på middagsbesøk, mannfolka diska opp en skikkelig BBQ mens damene kom med salat, slik Aussier skal gjøre det. Siden dette er et kattehus avsluttet vi desserten med katter på YouTube, for det er akkurat det internet ble oppfunnet for.

Les resten av R&R →

Fra A til B

• My brain is like Shan's mashed potatos.
• When everything sucks, beer & food helps.
• Finger totally pwns penn.
• What to do to get a seat on a plane?
• Frankfurt terminal E is disturbingly similar to Charles de Gulle airport.
• Travel with airlines is like paying to lick an old man's hairy unwashed balls for 30 hours.

Dette var noe av notatene mine fra flyturen fra Oslo til Perth. Det sier vel relativt mye om hvordan den turen var. Men det var ikke bare fælt. Flyselskapene gjør det bare så mye lettere å klage enn å si noe positivt om flyreiser.

At nivået av stress og bekymring lå farlig høyt de siste dagene før avreise gjorde selvfølgelig sitt for at ting skulle være vansklig allerede ved innsjekking. Selvfølgelig hadde jeg overvekt, jeg skulle tross alt flytte til andre siden av verden. 27 kg er litt i minste laget, selv om jeg hadde solgt iMacen i siste liten, droppet 2 sykler og en god porsjon klær. Men at check-in damen overhodet ikke kunne se gjennom fingerne var en strek i regningen. Så jeg endte opp med den lengste innsjekkingen jeg har hatt, en god time gikk med på ompakking. Tusen takk til sjåfør mamma som tålmodig stod ved siden av og måtte ta med seg to sekker, et skateboard og mye annet tilbake fra flyplassen. Da hadde vi til slutt 4 kg overvekt, delt på to, som vi fortsatt skulle betale for. Hyggelige 350 kr. per kilo. Men siden damen var ferdig for dagen så holdt det at vi ga vårt ord på at vi skulle betale i en annen skranke. For å si det sånn, så er mitt ord ovenfor SAS like mye verdt som SAS sin "reintrodusering av service". Utrolig nok fungerte SAS sin online check-in, så vi hadde faktisk fått seter sammen. Noe som skulle bli et varig problem på resten av turen. Vi hadde altså sitteplass sammen 2 av 20 timers flytid.

I Frankfurt var ting anderledes enn sist jeg bytta fly der. Så istedenfor å gå i transit fra ett fly til ett annet, gikk vi så langt vi kunne gå uten å havne utenfor flyplassen, fant den lengste køen i hele Tyskland og ventet. Takk og pris var Shannon, i motsetning til meg, oppegående nok til å gå forbi hele køen og plutselig sto jeg ikke i kø lenger. Utrolig nok fikk vi plasser sammen, igjen, men ikke det lille 11-timers strekket videre fra Dubai. Så lette vi etter kart som skulle vise veien til gaten vår. Den fant vi, i den mest avsidesliggende delen av Frankfurt. At en flyplass kan være så øde kvalifiserer til en eller annen plassering i Guiness rekorder. Vi vandret ned en nedlagt gang uten skilter eller butikker, og fant til slutt en American Bar med ølservering og burgere. Den hadde store Til Salgs plakater i vinduet, noe som sier sitt. Tenk på dette: En bar i en flyplass, i Tyskland, som ikke har nok omsetning å gå rundt. Men de hadde øl. Og mat. Det fikk hjernen og kroppen min på rett spor igjen. Jeg hadde en bisarr opplevelse da jeg måtte lense litt av ølen ut av systemet igjen. Gikk alene bortover en tom gang med noe arbeider fjernt i enden, en scene som ville passet godt inn i en middelmådig skrekkfilm. Heldigvis var dassen fortsatt åpen, og jeg fant en forlatt bagasjetralle som fungerte utmerket som skateboard på tilbaketuren til baren. Så ruslet vi i god tid, i følge våre billetter og informasjonsskjermene, til gaten vår. Men der var det helt tomt. Litt rart, det pleier jo gjerne å være litt folk som skal på et fly. Men de satt allerede på flyet og ventet bare på oss. Det var jo snillt av dem. Men litt rart da, at det ikke sto noe informasjon om det, eller at de ikke ropte oss opp. Men ingen var sinte, så vi var vel der i tide alikevel. Våre utallige kilo med håndbagasje ble stuet rundt omkring i flyet der vi fant plass, stort sett overalt, untatt ved plassene våre.

Digresjon - jeg var så lur at jeg booka seteraden foran nødutgangen fra Oslo til Frankfurt, så vi kunne lene setene helt tilbake uten å få klager bakfra, og stue litt bagasje på gulvet. Vet du hva? Seteraden foran nødutganger kan ikke lene setene bakover.

Flyturen gikk smertefritt. Emirates trenger ikke reintrodusere service, for de har det fortsatt. Ikke at de er så fantastiske, men alle andre er så dårlige, at det man skulle tro var normal oppførsel ovenfor passasjerer plutslig fremstår som røde løpere. Og de hadde en episode med Flight of the Concords på tv'ene sine.

I Dubai var det varmt. Det burde ikke komme som noen overraskelse, men det gjorde det alikevel. Shannon byttet ut ullbukser med skjørt fra shoppingsenteret mens jeg prøvde å holde meg våken og passe på tingene våre. Det er gratis WiFi der, men ikke dekning der jeg satt, så jeg fikk ikke engang brukt iPhonen til å holde meg våken. Denne gangen passet vi på at vi virklig var tidlig nok ute på vei til gaten, men plutslig dukket det opp last call på skjermene, en god time før avgang. Det skal ikke være lett. Flyet gikk riktignok ikke før to timer senere, men først skulle vi busses til andre siden av Dubai (stor flyplass det der), så sitte og vente en time på flyet mens de prøvde å finne ut hvorfor Shan og jeg satt der vi satt (vi hadde fått de plassene). Så flyttet de til slutt på oss, en rad fram og på andre siden av flyet. Da vi landet 11 timer senere var paret som satt bak oss så vennlige å fortelle oss at egentlig skulle vi blitt flyttet til business class pga seterotet, men at han som flyttet på oss ikke gadd å gå over til andre siden og flytte oss, så han flyttet de som satt på plassene vi ble flyttet til først, så oss til deres plasser.
Det. Ville. Jeg. Ikke. Vite!
Nevnte jeg at vi også ristet oss gjennom 1 time med storm rett før landing? Når flyvertinnen sier

I was shitting bricks!

så er det lov å synes det er litt ubehaglig. Heldigvis hadde jeg fått mange gode anti-flyskrekk tips fra min kjære søster før vi dro avgårde, så jeg klarte å ta det bedre enn jeg vanligvis ville gjordt det.

Nede på Australsk territorie gjennsto det som vanligvis er den største prøven ved reiser til Australia - å overbevise imigrasjonsmyndigheter og tollere om at du rett og slett er en snill person som kommer på besøk for å legge igjen litt penger, og ikke importerer skumle dyr, tresorter eller innsekter som ødelegger den fine øyen deres. Mot all forventning gikk det uten ett eneste spørsmål stillt. En gang måtte bli den første, og det var veldig fint å få denne gangen nå.

Australia, og særlig staten Western Australia er nemlig ekstremt redde for import av noe som kan lage ubalanse i plante- og dyreriket deres. Med relativt god grunn. Dyr som er harmløse i Europa gjør enorm skade her nede fordi de ikke har noen naturlige fiender. Så blandt annet katter, frosker, rev og biller har gjordt sitt for utrydde mye rart. T.o.m. kakkerlakker har blitt utryddet, av en større og kjipere kakkerlakk som kom hit med Amerikanske hangarskip. De, Amerikanerne altså, slapp fri noen millioner kakkerlakker da de bestemte seg for å spyle septiktankene sine da de lå i havn her. Fantastisk.

Så, vel gjennom passkontrollen fikk vi all bagasjen vår, enda en bonus, og jeg var offesielt i Australia!

Les resten av Fra A til B →