Fra A til B

• My brain is like Shan's mashed potatos.
• When everything sucks, beer & food helps.
• Finger totally pwns penn.
• What to do to get a seat on a plane?
• Frankfurt terminal E is disturbingly similar to Charles de Gulle airport.
• Travel with airlines is like paying to lick an old man's hairy unwashed balls for 30 hours.

Dette var noe av notatene mine fra flyturen fra Oslo til Perth. Det sier vel relativt mye om hvordan den turen var. Men det var ikke bare fælt. Flyselskapene gjør det bare så mye lettere å klage enn å si noe positivt om flyreiser.

At nivået av stress og bekymring lå farlig høyt de siste dagene før avreise gjorde selvfølgelig sitt for at ting skulle være vansklig allerede ved innsjekking. Selvfølgelig hadde jeg overvekt, jeg skulle tross alt flytte til andre siden av verden. 27 kg er litt i minste laget, selv om jeg hadde solgt iMacen i siste liten, droppet 2 sykler og en god porsjon klær. Men at check-in damen overhodet ikke kunne se gjennom fingerne var en strek i regningen. Så jeg endte opp med den lengste innsjekkingen jeg har hatt, en god time gikk med på ompakking. Tusen takk til sjåfør mamma som tålmodig stod ved siden av og måtte ta med seg to sekker, et skateboard og mye annet tilbake fra flyplassen. Da hadde vi til slutt 4 kg overvekt, delt på to, som vi fortsatt skulle betale for. Hyggelige 350 kr. per kilo. Men siden damen var ferdig for dagen så holdt det at vi ga vårt ord på at vi skulle betale i en annen skranke. For å si det sånn, så er mitt ord ovenfor SAS like mye verdt som SAS sin "reintrodusering av service". Utrolig nok fungerte SAS sin online check-in, så vi hadde faktisk fått seter sammen. Noe som skulle bli et varig problem på resten av turen. Vi hadde altså sitteplass sammen 2 av 20 timers flytid.

I Frankfurt var ting anderledes enn sist jeg bytta fly der. Så istedenfor å gå i transit fra ett fly til ett annet, gikk vi så langt vi kunne gå uten å havne utenfor flyplassen, fant den lengste køen i hele Tyskland og ventet. Takk og pris var Shannon, i motsetning til meg, oppegående nok til å gå forbi hele køen og plutselig sto jeg ikke i kø lenger. Utrolig nok fikk vi plasser sammen, igjen, men ikke det lille 11-timers strekket videre fra Dubai. Så lette vi etter kart som skulle vise veien til gaten vår. Den fant vi, i den mest avsidesliggende delen av Frankfurt. At en flyplass kan være så øde kvalifiserer til en eller annen plassering i Guiness rekorder. Vi vandret ned en nedlagt gang uten skilter eller butikker, og fant til slutt en American Bar med ølservering og burgere. Den hadde store Til Salgs plakater i vinduet, noe som sier sitt. Tenk på dette: En bar i en flyplass, i Tyskland, som ikke har nok omsetning å gå rundt. Men de hadde øl. Og mat. Det fikk hjernen og kroppen min på rett spor igjen. Jeg hadde en bisarr opplevelse da jeg måtte lense litt av ølen ut av systemet igjen. Gikk alene bortover en tom gang med noe arbeider fjernt i enden, en scene som ville passet godt inn i en middelmådig skrekkfilm. Heldigvis var dassen fortsatt åpen, og jeg fant en forlatt bagasjetralle som fungerte utmerket som skateboard på tilbaketuren til baren. Så ruslet vi i god tid, i følge våre billetter og informasjonsskjermene, til gaten vår. Men der var det helt tomt. Litt rart, det pleier jo gjerne å være litt folk som skal på et fly. Men de satt allerede på flyet og ventet bare på oss. Det var jo snillt av dem. Men litt rart da, at det ikke sto noe informasjon om det, eller at de ikke ropte oss opp. Men ingen var sinte, så vi var vel der i tide alikevel. Våre utallige kilo med håndbagasje ble stuet rundt omkring i flyet der vi fant plass, stort sett overalt, untatt ved plassene våre.

Digresjon - jeg var så lur at jeg booka seteraden foran nødutgangen fra Oslo til Frankfurt, så vi kunne lene setene helt tilbake uten å få klager bakfra, og stue litt bagasje på gulvet. Vet du hva? Seteraden foran nødutganger kan ikke lene setene bakover.

Flyturen gikk smertefritt. Emirates trenger ikke reintrodusere service, for de har det fortsatt. Ikke at de er så fantastiske, men alle andre er så dårlige, at det man skulle tro var normal oppførsel ovenfor passasjerer plutslig fremstår som røde løpere. Og de hadde en episode med Flight of the Concords på tv'ene sine.

I Dubai var det varmt. Det burde ikke komme som noen overraskelse, men det gjorde det alikevel. Shannon byttet ut ullbukser med skjørt fra shoppingsenteret mens jeg prøvde å holde meg våken og passe på tingene våre. Det er gratis WiFi der, men ikke dekning der jeg satt, så jeg fikk ikke engang brukt iPhonen til å holde meg våken. Denne gangen passet vi på at vi virklig var tidlig nok ute på vei til gaten, men plutslig dukket det opp last call på skjermene, en god time før avgang. Det skal ikke være lett. Flyet gikk riktignok ikke før to timer senere, men først skulle vi busses til andre siden av Dubai (stor flyplass det der), så sitte og vente en time på flyet mens de prøvde å finne ut hvorfor Shan og jeg satt der vi satt (vi hadde fått de plassene). Så flyttet de til slutt på oss, en rad fram og på andre siden av flyet. Da vi landet 11 timer senere var paret som satt bak oss så vennlige å fortelle oss at egentlig skulle vi blitt flyttet til business class pga seterotet, men at han som flyttet på oss ikke gadd å gå over til andre siden og flytte oss, så han flyttet de som satt på plassene vi ble flyttet til først, så oss til deres plasser.
Det. Ville. Jeg. Ikke. Vite!
Nevnte jeg at vi også ristet oss gjennom 1 time med storm rett før landing? Når flyvertinnen sier

I was shitting bricks!

så er det lov å synes det er litt ubehaglig. Heldigvis hadde jeg fått mange gode anti-flyskrekk tips fra min kjære søster før vi dro avgårde, så jeg klarte å ta det bedre enn jeg vanligvis ville gjordt det.

Nede på Australsk territorie gjennsto det som vanligvis er den største prøven ved reiser til Australia - å overbevise imigrasjonsmyndigheter og tollere om at du rett og slett er en snill person som kommer på besøk for å legge igjen litt penger, og ikke importerer skumle dyr, tresorter eller innsekter som ødelegger den fine øyen deres. Mot all forventning gikk det uten ett eneste spørsmål stillt. En gang måtte bli den første, og det var veldig fint å få denne gangen nå.

Australia, og særlig staten Western Australia er nemlig ekstremt redde for import av noe som kan lage ubalanse i plante- og dyreriket deres. Med relativt god grunn. Dyr som er harmløse i Europa gjør enorm skade her nede fordi de ikke har noen naturlige fiender. Så blandt annet katter, frosker, rev og biller har gjordt sitt for utrydde mye rart. T.o.m. kakkerlakker har blitt utryddet, av en større og kjipere kakkerlakk som kom hit med Amerikanske hangarskip. De, Amerikanerne altså, slapp fri noen millioner kakkerlakker da de bestemte seg for å spyle septiktankene sine da de lå i havn her. Fantastisk.

Så, vel gjennom passkontrollen fikk vi all bagasjen vår, enda en bonus, og jeg var offesielt i Australia!