Igår kveld jogget jeg. Det har jeg ikke gjordt på 12 år. Og akkurat nå føles det som om det blir like lenge til neste gang. Det var litt blandete årsaker til at jeg fulgte det innfallet, men det kom nok hovedsaklig av at jeg hadde sittet inne hele dagen og følte for litt kjapp fysisk aktivitet. Siden jeg kjører bil overalt, ikke har sykkel, og gåing er en sær sport her nede, så forsvinner de vanlige formene for aktivitet kjapt. Lurer på hvor feite folk er her om en generasjon eller to. Så jeg gravde i kleshaugen og fant noen klær jeg mente var passelige å løpe rundt i. Sandaler var de beste løpeskoene jeg hadde. Det var det eller skatesko. iPoden var også på plass, så løp jeg ut. Uten telefon og uten husnøkler. Jeg skulle bare en liten tur ned til innsjøen rett rundt svingen her.
Innsjøen rett rundt svingen her er stor. Og den er mange innsjøer. Og stier, skog, myr og parker i lange baner. Nok til at jeg ikke var interessert i løpe rundt hele. Så jeg var lur og svingte av til høyre, for der er det en mye mindre innsjø, og den kan jeg kanskje klare å løpe rundt. Men da jeg kom til den og så over på andre siden skjønte jeg at den også var for stor til å løpe rundt. Og jeg syntes jeg hadde løpt nok. Så jeg kuttet til høyre for å bevege meg i sirkel hjemover igjen.
Hele veien var det utrolig fint landskap jeg beveget meg gjennom. Små stier som såvidt hevet seg over våt myr med gamle trær som knyttet seg sammen rett over hodet mitt, og våren gjorde sitt og, med blomster og mye rare fugler jeg aldri har sett før. Først skremte jeg fuglene, så skremte de meg. Eneste fuglene jeg kjente igjen var svaner, bortsett fra at her er svanene svarte!
Innimellom kom jeg ut på store gressletter, og da kuttet jeg av stien og løp i mykt gress. Innimellom sto det små lave skilt på gresset, og da jeg endelig leste hva som sto på de sluttet jeg straks å løpe i gresset. "Tigersnakes in grass". 
Heldigvis er de kun farlige én gang i året, når de parrer seg. Selvfølgelig er dette den éne gangen i året. Og de er dødlige for mennesker. Det har heldigvis blitt utviklet motgift nå, men da er det sikkert en fordel å ha telefon så man kan ringe etter hjelp. (Jeg finner ut alt dette på Wikipedia akkurat nå, jeg er veldig glad jeg ikke viste dette da jeg løp i sandalene mine i skumringen igår.) Åja, så blir de opptil 2 meter lange.
Men bortsett fra slangene som jeg ikke så noe til, så var det utrolig vakkert. Men jeg skjønte etterhvert at jeg nok ikke var på rett spor. Jeg kom meg ut på en vei og begynnte å se etter skilt som kunne fortelle meg hvor jeg var, og etter en stund fikk jeg mistanke om at jo, faktisk, jeg var på vei rundt sjøen jeg nettopp ikke ville rundt. Etter litt til fant jeg endelig et kart over området. Og selvfølgelig hadde jeg havnet helt på motsatt side av hele parken. Motsatt side av hjem altså. Og det begynnte å bli mørkt. Og Shannon var sikkert kommet hjem. Jeg var egentlig ganske lei av all løpingen nå, men hadde igrunn ikke så mye valg. Så jeg bestemte meg for å bli ferdig med det og komme meg hjemover. Nå ble det slutt på skog, og jeg løp på åpne sletter langs små sjøer og kanaler. Skumringen gjorde også at dyrelivet gikk amok, og jeg måtte sikk-sakke mellom enda flere fugler jeg ikke viste hva var. Himmelen dro på med fargeshow, og det regnet flere steder rundt meg.
Og så kom fluene, knotten, myggen og alt annet smått jeg ikke vet hva var. Det ble så tett at jeg ikke kunne holde hodet oppreist uten å få tettet luftveiene med insekter. Det var som å løpe i regnvær, men uten å bli våt. Så jeg fortsatte med nakken bøyd og utsikt til beina mine. De stakkars beina mine. Sliten ble jeg ikke, men jeg fikk utrolig vondt i lår og legger. Jeg prøvde å gå litt, men det gikk så sakte, og jeg ville hjem, så jeg løp videre. Jeg fikk sett utrolige mye fine, og ikke fullt så fine, hus på veien rundt og. Hadde vært digg med have rett ut mot en kjempepark som det her.
Og endelig kom jeg tilbake på kjente trakter, jeg svingte av fra parken og løp opp bilveien jeg hadde startet på én time tidligere. Og akkurat da kom Shannon kjørende forbi. Det var ikke et øyeblikks tvil om at jeg skulle sitte på de siste 300 meterne hjem.
Etter en etterlengtet dusj ble jeg servert hjemmelaget asiatisk inspirert suppe med råvarer fra hagen. Lykke.
View Larger Map
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar