Her om dagen sto vi opp før det ble lyst. I seg selv en begivenhet, som ikke ble mindre av at det skjedde på lørdag. Det må selvfølgelig en god grunn til for at noe slikt skal skje. 1 meter nysnø i alpene, lottopremie til førstemann eller noe lignende. Denne gang var det kombinasjonen lyst til å klatre utendørs og Perth's sol som gjorde det.
Jeg hadde gledet meg hele uken, så jeg var hvertfall mentalt forberedt på å stå opp. Holdt meg langt unna øl og pub fredag kveld t.o.m. Bakgrunnen var at vi var ute på klatretur mandag også, men som ble relativt mislykket fordi vi endte opp på feil sted. Men det er en helt annen historie.
Dette er en vellykket historie! I åsene utenfor Perth er det mange gamle steinbrudd, og et av dem har det beskrivende navnet Mountain Quarry. Det er ikke så vakkert der, det er tross alt et tidligere steinbrudd, men det ligger i en nasjonalpark, og har blitt fikset på så det skal se litt bedre ut. Og ikke minst tilrettelagt for klatring. Med stort sett granitt så føles det relativt trygt og solid også.
Vi kjørte hjemmefra rundt 7 og 45 minutter senere var vi fremme. Simon, Kristy og Adam var der allerede og hadde rukket å sette opp én rute. Siden boltingen i Australia for si det mildt er sær, så startet jeg med den letteste ruten jeg kunne finne, en 11. Jeg ville se at jeg kunne lede og bruke utstyret fortsatt. Det sære med boltingen her er at boltene ikke har ringer, det er rett og slett en "gulerot" bolt, med et spikerhode. Så må man selv ha med små plater som hektes på, som jeg igjen kan hekte kortslyngene på. Dobbelt så mye arbeide å lede med andre ord. Etter litt innledende knot fikk jeg det i orden. Været var også uvant, eller uventet hvertfall. Det blåste mye, og det var kaldt. Jeg hadde kjekt lagt igjen noe varmere enn en t-skjorte hjemme, i og med at jeg ikke har brukt en genser på flere måneder nå. Men som beregnet dukket snart solen opp og det ble varmt nok.
Vi klatret litt videre i veggen vi hadde begynnt på (Playboy wall), siden den hadde de letteste rutene for oss, men måtte etterhvert flytte på oss da det ble for varmt. Jeg vet ikke hvorfor denne veggen heter Playboy, men det kan han noe med å pumpe opp brystkassa for jenter som er på rappeleringskurs i samme veggen. Rutene jeg tok her var som sagt 11, men også en 15 og en 18. Alt sammen på sva, gøy og teknisk. Den siste på 18 var riktignok en 16, men cruxet vippet det opp til 18. Og for sikkerhets skyld er det de siste to (luftige) flyttene opp til ankeret som utgjorde hele moroa. Siden jeg hadde tatt på meg å renske ruten var jeg nødt til å komme opp. Til tross for at det tok meg over 1 minutt å gjøre den nødvendige siste bevegelsen, klarte jeg det på andre eller tredje forsøket.
Da vi beveget oss over i skyggen fikk vi litt problemer med å finne en egnet rute. Det viste seg at alle de lette rutene var i solen. Heldigvis fant vi en trykkfeil i klatreføreren, så det var en rute vi begav oss ut på. Uheldigvis var trykkfeilen feil vei, så ruten var vanskligere enn det sto. Dermed var Simon igang med å lede en 20. Og den toppet ikke ut, så han måtte komme til ankeret. Pga. de rare boltene her er det uaktelt å snu halvveis, hvertfall om man vil slippe å legge igjen utstyr i veggen. Og siden det var mitt ustyr han klatret på tvang jeg han til å komme seg opp. Det var en fantastisk prestasjon. Etterpå prøvde Shannon på topptau, og hun kom seg opp. Det fikk opp motet mitt litt, for jeg var igjen den som skulle renske ruten. Og skulle jeg det så måtte jeg først komme meg opp. Jeg har foresten aldri klatret en 20 rute før. Så vi pønsket ut noen nødløsninger før jeg satte igang, inkludert å dra seg opp tauet. Men jeg kom opp og var veldig fornøyd med.
Nå hadde vi vært her i over 8 timer, så vi fant det fornuftig å pelle seg avgårde. I bilen hjem var jeg så matt i bein og føtter at jeg måtte strekke de ut av vinduet på motorveien. Endelig hjemme skjedde det ikke noe mer spennende enn en fullstendig kollaps på sofaen resten av kvelden.
Altså en skikkelig bra dag!
Jeg hadde gledet meg hele uken, så jeg var hvertfall mentalt forberedt på å stå opp. Holdt meg langt unna øl og pub fredag kveld t.o.m. Bakgrunnen var at vi var ute på klatretur mandag også, men som ble relativt mislykket fordi vi endte opp på feil sted. Men det er en helt annen historie.
Dette er en vellykket historie! I åsene utenfor Perth er det mange gamle steinbrudd, og et av dem har det beskrivende navnet Mountain Quarry. Det er ikke så vakkert der, det er tross alt et tidligere steinbrudd, men det ligger i en nasjonalpark, og har blitt fikset på så det skal se litt bedre ut. Og ikke minst tilrettelagt for klatring. Med stort sett granitt så føles det relativt trygt og solid også.
Vi kjørte hjemmefra rundt 7 og 45 minutter senere var vi fremme. Simon, Kristy og Adam var der allerede og hadde rukket å sette opp én rute. Siden boltingen i Australia for si det mildt er sær, så startet jeg med den letteste ruten jeg kunne finne, en 11. Jeg ville se at jeg kunne lede og bruke utstyret fortsatt. Det sære med boltingen her er at boltene ikke har ringer, det er rett og slett en "gulerot" bolt, med et spikerhode. Så må man selv ha med små plater som hektes på, som jeg igjen kan hekte kortslyngene på. Dobbelt så mye arbeide å lede med andre ord. Etter litt innledende knot fikk jeg det i orden. Været var også uvant, eller uventet hvertfall. Det blåste mye, og det var kaldt. Jeg hadde kjekt lagt igjen noe varmere enn en t-skjorte hjemme, i og med at jeg ikke har brukt en genser på flere måneder nå. Men som beregnet dukket snart solen opp og det ble varmt nok.
Vi klatret litt videre i veggen vi hadde begynnt på (Playboy wall), siden den hadde de letteste rutene for oss, men måtte etterhvert flytte på oss da det ble for varmt. Jeg vet ikke hvorfor denne veggen heter Playboy, men det kan han noe med å pumpe opp brystkassa for jenter som er på rappeleringskurs i samme veggen. Rutene jeg tok her var som sagt 11, men også en 15 og en 18. Alt sammen på sva, gøy og teknisk. Den siste på 18 var riktignok en 16, men cruxet vippet det opp til 18. Og for sikkerhets skyld er det de siste to (luftige) flyttene opp til ankeret som utgjorde hele moroa. Siden jeg hadde tatt på meg å renske ruten var jeg nødt til å komme opp. Til tross for at det tok meg over 1 minutt å gjøre den nødvendige siste bevegelsen, klarte jeg det på andre eller tredje forsøket.
Da vi beveget oss over i skyggen fikk vi litt problemer med å finne en egnet rute. Det viste seg at alle de lette rutene var i solen. Heldigvis fant vi en trykkfeil i klatreføreren, så det var en rute vi begav oss ut på. Uheldigvis var trykkfeilen feil vei, så ruten var vanskligere enn det sto. Dermed var Simon igang med å lede en 20. Og den toppet ikke ut, så han måtte komme til ankeret. Pga. de rare boltene her er det uaktelt å snu halvveis, hvertfall om man vil slippe å legge igjen utstyr i veggen. Og siden det var mitt ustyr han klatret på tvang jeg han til å komme seg opp. Det var en fantastisk prestasjon. Etterpå prøvde Shannon på topptau, og hun kom seg opp. Det fikk opp motet mitt litt, for jeg var igjen den som skulle renske ruten. Og skulle jeg det så måtte jeg først komme meg opp. Jeg har foresten aldri klatret en 20 rute før. Så vi pønsket ut noen nødløsninger før jeg satte igang, inkludert å dra seg opp tauet. Men jeg kom opp og var veldig fornøyd med.
Nå hadde vi vært her i over 8 timer, så vi fant det fornuftig å pelle seg avgårde. I bilen hjem var jeg så matt i bein og føtter at jeg måtte strekke de ut av vinduet på motorveien. Endelig hjemme skjedde det ikke noe mer spennende enn en fullstendig kollaps på sofaen resten av kvelden.
Altså en skikkelig bra dag!
